Hvem er Georg?

Vår historie
Vi har mistet ett barn.

Vi har mistet flere barn faktisk. Jeg har gått med struttemage og vi har gledet oss til det som var i vente. For så å befinne oss i den dypeste sorg da det ikke gikk denne gangen heller. Mamma garderoben måtte atter en gang pakkes vekk. Drømmen om barnevogn bestilling ble lagt på is. Igjen.

Etterhvert valgte vi å ikke informere venner og kjente om at vi atter en gang ventet barn. Vi ville ikke sette de i en vanskelig situasjon. Vi hadde ikke ork til å forklare at vi mislyktes igjen. Jeg hadde ikke styrke til å høre på alle velmenende ord som
”Ja ja, så håper vi på at dere lykkes neste gang”
”det er nok det beste, det er jo naturens gang”
”ett av 4 svangerskap ender jo i spontanabort”

Men sorgen var ikke lettere å bære når det kun var min mann og jeg som viste om dette….

De barna vi mistet, var våre barn. De er der enda. Innerst i hjertekroken. Jeg bærer de i mitt hjerte. Vi tillot oss å drømme om barnebursdager, de første tennene, små hender og myke bollekinn å nusse på. Men alle våre barn ble bare bittesmå. De døde i min mage. De var alle dødfødte.

Når Georg var i magen, tillot vi oss å håpe på det beste. Denne gangen måtte vi jo bare lykkes!? Hvor uflaks kan man ha? Med 10 svangerskap bak oss, derav ett med tvillinger, hvor ingen av de hadde ført frem. Vår genetiske veileder på Rikshospitalet forklarte oss at vi hadde 30 % mulighet til å bære frem et friskt barn. Og med statistikken i ryggen, ga vi aldri opp. Min gynekolog derimot, han ble litt oppgitt over at vi ikke ga oss. Hvem kan bestemme noe sånt på vegne av andre. Hvor mye man skal klare å stå i? Når skal man gi seg. Vel vi ga ikke opp. Det er vi takknemlige for den dag i dag.

Vi bestemte oss for å glede oss over Georg, vi tillot oss å håpe – men vi delte det ikke med noen. Når det ble klart at Georg også var affektert av den genfeilen jeg bærer på, at svangerskapet ikke var forenelig med liv, var vi forberedt på å ta sorgen. Vi hadde vært i denne situasjonen opptil flere ganger før. Men det gjorde det ikke noe lettere. Vi hadde mistet en sønn. Vi hadde bestemt hans navn og kjent han sparke. Han hadde fått en egen skuff med bittesmå pysjer og en liten bamse. Hans bilde fra ultralyden var det eneste minnet vi fikk ta og føle på.
Vi har ingen grav å gå til. Ingen bilder eller hånd og fot avtrykk. Kun ett hjerteslag inni min kropp i noen måneder.

Kort fortalt så har vår reise vært lang. Vår reise mot et felles mål. Å stifte en familie. Å trosse barnløsheten.

Vår reise har innbefattet mang en sorg, og mye glede, vi har møtt på fantastiske mennesker på vår reise. Mennesker som har inspirert oss og delt sine sterke, vakre rørende historier om deres barnløshet og brutte drømmer.

Georgs gave ble stiftet da vi var i mål. Vi er nå en solid familie. Tvillinger på 6 år og nå en liten pike. Vi er lykkelig gift og vår utfordring med barnløshet har bragt oss tettere sammen og gitt oss styrken til å fortsette vår reise.

Nå ønsker vi å hjelpe. Vi ønsker å kunne bidra til å skape minner, til trøst, i en tung tid. Spesielt om tiden er knapp og ikke tillater å kunne skape de minnene man hadde ønsket. Resultatet ble et minnehjerte som man kan legge i babyen sin hånd når man tar en siste avskjed. Minnehjertet er stanset ut av et stykke med eik. Man beholder selv minneplaten.
En sterk og vakker symbolikk. Et bånd som er der selv når døden har inntruffet.

Til trøst, til minne, med omtanke.